Jeg tror på et sett at det startet litt da covid stod på, og så har det bare fortsatt med krigen i Ukraina, strømkrise, vedkrise, dyrere matvarer osv… Alle disse daglige dryppene av en verden i total oppløsning. Man kan i hvert fall få følelsen av det. At verden går under. Skjønner du hva jeg mener? At all den informasjonen vi får fargelegger hvordan vi ser verden. Og som også fargelegger hvordan vi ser vår egen hverdag.
Med alt som dukker opp i mediene som vi følger med på så kan det nærmest danne seg en slags fatigue eller trøtthet/motløshet i møte med verden. Kanskje også en frykt. Men får vi tak i hele bildet? Finnes det andre historier som kan nyansere hvordan vi ser på verden og livet?
Men visste du at
La oss ta noen fakta her. Litt i fugleperspektiv.
I løpet av de siste 20 årene er andelen av verdens befolkning som lever i ekstrem fattigdom (mennesker som lever på under 1,9 $ dagen) mer enn halvert. På 80-tallet var tallet over 40% mens det i dag er under 10%
Hvor mange av verdens befolkning kan lese og skrive?
85 %! For 200 år siden var det bare 12% som kunne lese og skrive.
I lavinntekstland fullfører 60% av jentene grunnskolen. I år 2000 var det bare 40% av jentene som fullførte grunnskolen. I 2020 var det 60%.
Hvordan henger dette sammen? Hvorfor sitter vi ofte igjen med et dystrere bilde av verden enn det som er reelt? «Hjernen vår prioriterer negative hendelser mer enn positive.» – Hans Henrik Knoop, psykolog og professor ved universitetet i Aarhus. Og mediene er som kjent på opptatt av sensasjon, gjerne i negativ forstand. Som de sier: If it bleeds it leads.
Hva er poenget? Jo, den verden vi lever i er ikke svart hvitt. Den er et fargekart. Det er nyanser. Det er et spekter av liv og rør. Og vi befinner oss midt opp i alt dette. Vi lever side ved side med det gode og det vonde. Med lys og glede og varme og kjærlighet og oppdrift og sorg og tristhet og død og elendighet. Alt. Sånn har det alltid vært. Sånn vil det alltid være.
Ja, vi har en totalt syk og ustabil fyr i Russland som ikke skyr noen midler for å utbre sitt store ego. Som skaper dype sår og tap av menneskeliv, og som setter verdensfreden i fare. Vi kjenner selvsagt ekstra på dette fordi vi er tett på. Men, mennesker har alltid levd tett innpå krig og syke diktatorer. Bare litt lenger borte fra oss. Skal vi ikke ta det inn over oss? Jo. Men vi må ikke glemme at verden er mer enn bare nyhetsfeeden som tikker inn mange ganger om dagen. For den er bare svart-hvitt.
For noen uker siden var jeg i London med konen. Bare oss. Barna var hjemme med besteforeldrene. Vi feiret 20 år som herr og fru. Følelsen jeg satt igjen med da vi reiste hjem var annerledes enn da vi reiste bort. Hvorfor det? Fordi jeg hadde fått påfyll. En annen kultur. Andre mennesker. Opplevelser. Mat. Klima. Også må jeg fortelle om da vi var å spiste på Popolo. En veldig liten, veldig liten, italiensk restaurant i Shoreditch i Øst London. Og oppe i andre etasje har vi fått plass ved vinduet sittende på to barkrakker. Rygg i rygg med andre som er ute og spiser den kvelden. Der får jeg sitte med min kjæreste og spise fantastisk mat og drikke god vin og prate og le og se ut på livet på gaten utenfor. Da er min verden vakker. Ja, men ikke for alle. Nei, men da er min verden vakker.
Og det finnes drøssevis av slike øyeblikk i hverdagen vår som er vakre og fargerike. Som viser oss en annen verden den Putin eller strømkrise viser oss.
En annen ting jeg tenkte på da vi var i London var da vi tok Tuben. For vi kan få et inntrykk av at verden er et farlig sted. Alltid. Hele tiden. Og så har du dette enorme nettverket av linjer og tog under jorden. Så står jeg i en av de lange rulletrappene og ser på alle som går opp og ned. Alle på vei til sine avtaler. Hver dag reiser det flere millioner mennesker med Tube systemet i London. Flere millioner. Og svært lite ille skjer. Fordi majoriteten av oss mennesker ønsker ro, fred og hygge. Fordi vi skal hjem til middag. Fordi vi ønsker at ungene skal få gjort leksene, gått på trening, besøke foreldre, lese videre på den boken før man legger seg. Fordi de fleste av oss er bra folk.
Skjønner du?
Verden er ikke svart-hvitt. Den er i farger og nyanser. Og vi lever side ved side med det gode og vonde. Det har alltid vært sånn. Også er et mitt ønske, både for deg og meg, at vi ser dagene våre i farger og nyanser, ikke svart-hvitt.