Bare møt opp, det holder.
Nehh… Det blir for enkelt tenker du kanskje. Vel, heng på litt til så skal jeg forsøke å forklare hva jeg mener. Vi er alle kjent med uttrykket «å bli den beste versjonen av oss selv». Og det er noe fint og inspirerende og nærmest forlokkende å alltid kunne bli bedre. Optimalisere. Forbedre. Men det er også noe slitsomt og destruktivt med tanken på å skulle være den beste utgaven av oss selv.
Men aller først et spørsmål, finnes det flere versjoner av oss? Én versjon som er bra og en annen som ikke er så bra? Eller kanskje enda flere versjoner? Og hvilken av disse versjonene er det verden rundt oss skal få bli kjent med?
Vi er ikke flere versjoner av oss selv.
Vi er bare én versjon.
Og den versjonen kommer med solskinn og regn. Plusser og minuser. Gode og dårlige sider.
Tallene på hvor mange som strever med livet i Norge er høye. Køene for å komme til hos psykologene med ting vi sliter med har aldri vært lengre. Erfaringer jeg har gjort meg fra de siste 15 årene på Norske veier med foredrag og samtaler er: vi trenger mindre optimalisering av mennesker og mer aksept. Mer aksept for den man er og hvor man er i livet.
En destruktiv side ved å bare presentere glansbildet til verden er at vi blir sittende igjen med resten helt aleine. I ensomhet. Og som kjent er ikke ensomhet og vanskeligheter i livet er heldig kombo. Man kan være omgitt av mennesker men likevel være ensom med problemene sine.
Så, hva kan vi gjøre? Dette er i hvert fall det jeg forsøker å gjøre selv:
Gi verden full pakke. Ikke bare glasuren på toppen.
Gi verden det du har av både gode og dårlige dager.
Lev mer åpent med mennesker rundt deg.
For saken er den, fellesskapet er til for oss i både gode og dårlige tider. Men fellesskapet kan ikke være med å løfte om det kun er solskinn og oppdrift. Så i stedet for å spille skuespill og kun presentere livets lyse side, vær ærlig. Og ikke hold deg hjemme om det er en dårlig dag. Bare møt opp.